Hvor heldige vi er

Som har våre venner fra Litauen boende i dette sameiet vårt, her oppe i blokk 2. For

vi må presisere at dette kun gjelder blokk 2.  Og denne gangen er det blokk 2 og vi som bor her dette handler om.

Fra første stund grep dette paret tak i diverse ting som måtte gjøres. Du ser dem ute hele våren, samt hele sommerhalvåret. Der plantes, såes, slåes og lukes. Det er ikke få kilo med stein Minden har gravd opp av jorden nede i skråningen, for å kunne plante og for å kunne mure murer. Trapper har det blitt laget og fine bed. Og alltid har Jurgita vært ved hans side. Hun bærer på stein, luker i bedene vi har fått, deltar i trappevask og planter blomster. De er et team og de jobber dugnad. Ikke fordi noen har bedt dem om å gjøre det, ikke fordi Minden har en vaktmesterstilling ((som faktisk ikke inneholder noe av disse tingene, (hans oppgaver er relatert til spyling av trapper, kosting av garasje, når dette kan gjøres, og slåing av gresset i skråningen) men nei, kun fordi de bryr seg om det sameiet de bor i)). De engasjerer seg! Se selv på bilder fra begynnelsen og frem til i dag: Dette er så godt som deres fortjeneste 100%. De første årene var vi en gjeng som jobbet med bedet ved snuplassen og mellom veiene våre. Noe jobbing var det i skråningen, men den fremgangen vi har sett de siste årene har vi ingen problemer med å kreditere Jurgita og Minden. Vi må håpe de aldri flytter herfra, de er dette sameiets sjel. 

La oss minne hverandre på litt hvordan det så ut her da vi begynte:

Og ennå går de her, trofaste mot den oppgaven de har satt seg, trofaste mot sameiet, med samme sterke ønske om å bidra med noe. 

Og vi andre, vi burde kjenne vår besøkelsestid og hjelpe til. Nå har vi ikke en dugnadsansvarlig her oppe i blokk 2. Dette burde vi hatt, selv om det ikke er noen unnskyldning for oss til å la dem gå alene å gjøre jobben for oss alle. Kanskje vi skulle spurt Jurgita om hun ville ta den jobben, men inntil dette er på plass er det bed som må lukes, asfalt som må spyles, grus som burde vært luket og masse mer. Det er opp til oss selv hvordan vi ønsker det skal være her, kun oss selv. Men selvsagt kan vi la det hele være som det er, la disse to gjøre jobben for oss. Så får vi bare håpe de blir her og at de fortsatt orker.